Et intervju jeg hadde med Ragnhild!

     Ragnhild Nielsen (90) forteller fra gamle dager.

Vi sitter på hennes rom på Sømna Alders-og sjukeheim. Det er i midten av januar, ute regner det, men inne er det varmt og godt. Rommet er fylt med nydelige blomster. Vakre hilsninger fra slekt og venner på hennes 90 årsdag. Hun minnes tilbake i tiden og forteller lavmelt og ivrig. Tid og sted glemmes og jeg sitter oppslukt av alt hun har å fortelle.

Ragnhild er født i Mardal den 7.januar 1901, av foreldrene, Marie og Kristian Mardal

Hun var den yngste av 10. barn. Hennes mor, Marie, lå syk i 23. år. Hun fikk skarlagensfeber, som gikk over til skjelvelammelse (Parkinson) Alltid måtte det sitte en  ved sengen og passe  på henne. Ikke en gang en flue kunne hun selv jage bort. Det var på den tiden ingen medisin eller råd, så det var ufattelig hva folk måtte gå gjennom.

Da Ragnhild begynte på skolen i Vik i 7 års-alderen, måtte hun gå fram og tilbake. Det hendte  det var sånn snøstorm at de måtte gå baklengs over Sømhovd. Bare noen få ganger ble de kjørt med hest til skolen. Hun forteller at ungene fra Skålvika, Aanvika og Mardal var alltid  de første som møtte på skolen. Vik-ungene kom sist.

 

Det var mye å oppleve for ei lita småjente også i de dager. Noe av det mest spennende var når båtene med omstreifere (tatere) la til i støa, og de fremmedartede folkene kom til gårds. De bad om mat og det fikk de alltid. Så fikk de overnatte  på låven, for å dra videre neste dag. De solgte blonder, visper og lignende Det var aldri noe ufred med dem, forteller Ragnhild.

Det likeste hun visste, var å få kjøre hest. De hadde en hest som hette ”Hårek,” han var like gammel som Ragnhild, og skulle bli hennes venn gjennom mange år. Tidlig begynte hun å kjøre og ri hesten, først sammen med brødrene. Hun brukte en stein å stå på, for å nå opp til hesten. Hårek var veldig glad i flatbrød med sirup, og det fikk han ofte, minnes Ragnhild.

 

Om sommeren var ofte plasskjerringene fra Sømnes og gjette nede ved stranden i grensen mot Mardal. De hadde pliktarbeid for Sømnes gård. Det innebar at for å få ha  sine 1-2 kyr på beite, måtte de også passe kyrne på gården. De gikk foran kyrne og batt (strikka) på ei binding. Ikke noe tid skulle gå til spille.
 

Nesten hver søndag kom det roende folk fra Sandvær og Tjønnøy, som skulle til kirken. Det kom også folk fra Anklakkan, så det ble en hel kirkealmue. De hadde finklærne med seg, og det ble skiftet klær i et av naustene. På den tiden var kirken fullsatt, der var stort og smått fra fjern og nær. Etter at gudstjenesten var over, ble nyheter lest opp av lensmannen. Det foregikk på trappa til Peder Nielsen (Elisabeth-stua). Etterpå ble det kjøpt kaffe og spekulasje hos Emerense Rasmussen, som drev kafé på Vik. Det ble pratet kjenning og tiden gikk, som oftest ble det nesten kveld før folk kom seg heim. Dette var nok ei avveksling fra hverdagsslitet.

Faren døde da Ragnhild var 12 år gammel. Det var stor sorg for dem alle, men de støttet og hjalp hverandre i denne vanskelige tiden. Og livet måtte gå videre.

Det var godt forhold mellom naboene, de var en stor familie. Mottoet var: i dag hjelper jeg deg og i morgen  hjelper du meg. Livet ble så mye enklere på denne måten,. det var en fornærmelse å ta imot betaling. Både i våronna og innhøstingen hjalp de hverandre, men de gikk heim hver til sitt for å spise. Når de tok opp torv, var det vanlig at den som ble først ferdig, hjalp den andre. Man lånte av hverandre, og det var en æressak å skaffe igjen det man hadde lånt, og da helst litt mer. Dette var en god gammel skikk.

Selv om ungdommen tidlig måtte gjøre nytte for seg, ble det også tid til å ha det moro. Når det var mye snø, hente det at skavler la seg helt oppunder fjellet. En slede med seil på, ble brukt på den ville ferden nedover helt ned i fjæra.

 

De hadde grue i eldhuset, og der ble det bakt både brød og ellers gjort det som måtte gjøres i ei naturhusholdning. Ragnhild minnes at når den siste ovnsbaksten ble tatt ut, ble disse brødene delt i fire og satt inn igjen til skjerping. Det var så godt at når Ragnhild tenker tilbake på det nå, kjenner hun smaken i munnen. Hver Sant-Hansaften fikk gjeterne en ekstra godbit. Det var kokt gomost på godt brød, og ble av gjeterne kalt ”gjetarbetæ” eller ”hjeltbetæ”.

 

Klær skulle også lages. Sauen var veldig viktig i så måte, både for ulla og for utnyttelse av den. Både penklær og bruksklær ble vevd, ja liketil gardiner ble vevd. Det var ikke bare å gå å kjøpe alt ferdig på den tiden. Det står stor respekt av disse flittige kvinnene. Vi må huske på at det var ingen ferie. Det var å streve fra morgen til kveld, år ut og år inn. Om vinteren var det vanlig at mannfolkene var bortreist på fiske. Da var det kvinnene som måtte gjøre karsarbeidet, i tillegg til alt det andre.
 

Skotøyet om vinteren var i hovedsak tøvlester eller lervlester. Sålene var av ull, men kunne også være av skinn, og det var liksom det likeste. Huden av dyrene ble tatt vare på og sendt til Namsos for garving, så de hadde alltid skinn og lær i huset. Skomakere var det mange av, så det ble laget både fine sommersko og brukssko.

  Først skulle ulla kardes og spinne, så var det å strikke og veve.
 

Ragnhild har også vært med på å sage is på Hjelvatnet. Isblokkene var 1m3 og ble kjørt til meieriet som lå nede ved Steinsjøen. Dette ble gjort for å bevare for eksempel smøret. Hver gård  måtte skaffe tilveie 1. blokk for hver aksje 1. gang pr. år, ellers måtte de betale. På senhøstes ble det årnet med vinterforsyning av forskjellig. Lyng ble hentet for å spe på maten til sauene. Sand ble tatt inn. Den fineste skursanden, tennsand, ble brukt  til kniver og lignende, grovere sand ble brukt til trefjøler, fat og golv. Etter at golvet var skurt ble det strødd på karvet einer. Dette ble gjort særlig til høytider.

De hadde hver sin dag å kjøre melka til meieriet. De dagene Ragnhild hadde kjøringen, måtte hun først gjøre fjøset. Hun hadde da lagt høyet ferdig kvelden før, ”tåggæ høye”, så det ble lettere neste dag. Aldri følte Ragnhild  at det var noen tvang å hjelpe til, det var en selvfølge og en glede å få være til nytte.

       

Ragnhild minnes den tiden da kornet ble skåret, utpå ettermiddagen kunne mannfolka forsvinne. Da skulle de sette sildegarn. Neste dag var det sild til middag og da luktet det sild over hele gården. Om høsten 1919. var det enormt store sildefangster. Det kom båter fra både nord og sør, og havet ble opplyst, som det skulle være en by. Helt fra unge jenter til gamle kjerringer ble hentet til sildverking på de store båtene. For hver tønne sild som ble saltet, fikk de 3. kroner. Oppkjøperne kom så og hentet tønnene.

 

Da Ragnhild var ca. 20. år gikk hun på Fredheim ungdomsskole, og trivdes godt der. I helgene var hun heime, og gikk da snarveien gjennom Kjerstimarka.

I desember 1934. ble Ragnhild gift med Bendik Nielsen fra Vik. Han hadde overtatt posten etter sin far, Christen  Nielsen. Slik ble det at Ragnhild ble poståpner sammen med Bendik. De fikk 3. barn, Bendik og tvillingene Asbjørg og Anders. Asbjørg døde da hun var 2. år gammel. Det ble et strevsomt liv med lange arbeidsdager og ingen ferie. I noen år var postkontoret  også åpent 1. time om søndagene etter kirketid.
 

En gang var Ragnhild så uheldig å falle på isen, med det resultat at høyre hånd ble brukket. Hun ble beordret på sykehus av legen, men det så hun seg ikke tid til. Legen gipset  da hånden, og etter noe trening greide hun å skrive godt med venstre hånd.

 

Det var allment kjent at Ragnhild og Bendik var både gjestfrie og hjelpsomme. Alle skulle få kaffe å noe å bite i, når de kom innom. De var heller ikke nøye med kontortiden, for de ville gjerne hjelpe folk. Bendik var som en dyrlege, for var det noe som feilte, så var det å hente Bendik. Han reddet mangt et dyr rundt om i fjøsene. Også i Horsværet var han flere ganger. Bendik var også mye med i styre og stell. Alt dette gjorde at mye ansvar falt på Ragnhild. Det kan nevnes at i krigens dager ble det pålagt at folk skulle ha mer åker. Det resulterte i at Bendik som formann i jordstyret, skulle regne ut hvor mye hver enkelt gård måtte dyrke. Dette var et krevende arbeid, som Ragnhild hjalp til med. Hun forteller at de begynte i femtiden om morgenen, i lang tid for å bli ferdig.

 

I 1961. døde Bendik, men Ragnhild drev som poståpner i noen år til, med  assistent.

Etter at hun sluttet som yrkesaktiv, har hun vært mye på reisefot, da helst til sine sønner. Som det gode og varme mennesket hun er, har hun mange venner og har aldri følt seg ensom.

Nå som dagene går, blir tiden brukt mye til lesing. Ragnhild er også ivrig brevskriver, og ellers følger hun med i alt som skjer ute i verden.

 

Jeg takker henne for at hun har tatt meg med bakover i tiden. Det har vært en opplevelse jeg ikke ville vært foruten .                                                        

         Av– Hildbjørg Olaussen                                                              

Ragnhild døde 21. mars 1993.      

Ragnhild på sin 90-års dag.

Det nederste bilde viser Ragnhild på besøk her i hagen min. Det var vanlig at jeg ba beboere på sykehjemmet hit i hageselskap om sommeren.

Jeg serverte da bløtkake og vafler, som ble satt veldig pris på. 

Her er Ragnhild på hagebesøk hos meg.

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Arnulf Nielsen | Svar 09.10.2018 18.41

Hei!
Jeg fant siden din i dag da jeg lette etter min slekt.
Takk for en meget fin historie!
Jeg er barnebarn av Jon Nielsen.

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

09.02 | 22:15

Hildbjørg,er det noen som har foto av Bernhof og Magda ?Det ville være trivelig å kunne

se et bilde av min onkel.

mh
Jan Eidsaa

...
09.10 | 18:41

Hei!
Jeg fant siden din i dag da jeg lette etter min slekt.
Takk for en meget fin historie!
Jeg er barnebarn av Jon Nielsen.

...
04.06 | 18:48

Hei Hildbjørg Aner overhode ikke hvordan jeg kom inn på denne bloggen din. Er KJEMPEIMPONERT over både deg og hagen din!

...
26.04 | 17:10

Hei!
Bare de rosene i sone 4. har jeg i kjelleren på vinteren, ca. 5-6 stk.
de fleste rosene jeg har er mer hardfør og kan greie seg ute.

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE