Eventyreren Ole Rødli !

             Ole Rødli minnes tilbake -

      ”Reiste til Amerika som 17. åring.”                                

Ole Ingvald Rødli ble født den 28. mai 1894.     I Storbørja i Velfjord. Da Ole vaks opp var det mange familier som bodde i Storbørja, og på de fleste bruk var det mange barn. På små - bruket der Ole bodde var det 10. barn.

Det som har satt seg mest fast i minnet fra opp- veksten til Ole var en grufull hendelse som skaket opp hele det lille samfunnet. Oles 18. år gamle søster, Inga, druknet da hun skulle ro til onkelen sin. Hun skulle låne en trådsnelle, for å sy seg ny kjole til jul. Onkelen hørte ropene om hjelp, men kom for sent for å berge henne. En kan bare tenke seg den store sorgen for dem alle.

I 1912. fikk Ole sendt billett fra sin onkel i Amerika. Det var både arbeidsledighet og eventyrlyst som gjorde at Ole bestemte seg for å utvandre. En må bare beundre det pågangsmot og den djervhet de hadde, de som greide å bryte med det som bandt dem til slekt og hjembygd. Amerikabrevene inneholdt nok ofte lokkende toner om ”landet som fløt av gull og honning.”

Så en fin sommerdag i 1912. tok Ole farvel med slekt og venner og la ut på sin lange ferd til Amerika. Naturen var på sitt aller vakreste, og det var med vemod og sorg 17. åringen dro av sted. Fra Brønnøysund bar det sørover med hurtigruten til Bergen. Med ”Bergensfjord” bar det så til Amerika. Overfarten tok 11. dager. Det første stoppested var Ellis Island, en øy utenfor Manhattan. Der holdt imigrasjonsmyndighetene til. Hver enkelt ble da legeundersøkt, og det ble sjekking av lister. Ole minnes at der var et yrende liv med alle slags tungemål. Da de endelig var ferdig, bar det videre med ferje (elvebåt) som ble drevet av vasshjul. Den videre ferden innover i landet foregikk med tog (damp– lokomotiv) til Syd– Dakota) Der fikk han seg arbeid på en farm. Men det skulle snart vise seg at han ble utnyttet. Ole forteller at han måtte sove inne på låven i høystakken om natten. Han fikk liten betaling, og det var også et stort problem det å ikke kunne språket. Etter en tid kom onkelen på besøk. Han fikk Ole til å slutte på dagen, og hjalp han til å finne arbeid på en annen farm i Nord– Dakota. Der ble Ole i noen år og trivdes godt.

I årenes løp skulle Ole få oppleve mangt og meget. Han var innom de fleste stater i U S A og prøvde seg i forskjellige yrker. I Montana reiste han rundt og tresket korn. I Minnesota dreiv han som skogsarbeider en tid. 250. mann var med i kokklaget, og de bodde i 2. store hytter. Ole kan minnes at på en uke brukte de i mat: 2. kyr og 1. gris blant annet. Å arbeide i skogen var et blodslit, men Ole trivdes veldig godt, og tjente store penger. Skogsarbeiderne var mye plaget av lus, det krydde over alt, særlig i sengeklærne, men Ole viste på råd. Han strødde lusepulver rundt sengen og slapp den plagen. I skogen vanket det både ulv og gaupe, og det var nifst å ferdes ute etter mørkets frembrudd. Ville dyr kunne stå ved døren og ule om vinternettene.

I Amerika var det slik, helt opp til våre dager, at man selv måtte betale sykehusopphold dersom man ikke var forsikret. Derfor ble Ole etter en tid anbefalt  å forsikre seg. Det betalte han 10. dollar for. Bare en uke etterpå var uhellet ute. Han fikk et stort tre over seg og verst gikk det utover nakken. I hu og hast ble han sendt til et katolsk hospital, og ble der i 1. måned. Da var han ganske sprek og reiste tilbake til skogen, og ble til hjelp på kjøkkenet.

Ole dreiv også som snekker i noen år. Han var med og bygde store kornsiloer, helt opp til 104. fot. Kornsiloene var utstyrt med heis, og hadde rom for hver kornsort. De måtte bruke tømmer med grov dimensjon, derfor ble tømmeret fraktet fra California. I  slike høyder gikk det ikke an å være svimmel, må vite. Mange fjøs har Ole også vært med og bygget, kirker også. En gang  kom en tornado feiende og løftet taket av en fjøs og satte det ned på bakken attmed fjøsen.  6. mann greide å reise taket neste dag.

I Minneapolis gikk Ole på skole. Han drømte om å bli lege, men ga opp etter noen måneder. Det han lærte skulle senere komme til nytte. En gang det var sterk snøstorm, ble Ole hentet med hest og slede. En fødsel var ventende og ingen hjelp i mils omkrets. Det første Ole gjorde da de kom frem, var å beordre mannen i huset til å varme opp vann. Så dette skulle nok gå bra lovet Ole. Det gikk etter oppskriften. Det gjorde det også andre gangen Ole måtte være jordmor, men det var på nære nippen.

Amerika var jo mulighetenes land på den tiden. Ved å betale en avgift på 10. dollar og dyrke jorda i 5. år, kunne en bli eier av egen jord. Mange var det som benyttet seg av dette, men det ble aldri til at Ole gjorde det. I stedet tok han seg arbeid på en stor farm ved Britten i Syd– Dakota. Husbonden døde etter en tid og Ole overtok ansvaret. Han ble der i hele 20. år, helt til alle de fire barna var blitt voksne. På farmen hadde de mange hester, kyr, kalver og sauer. Ole måtte tidlig opp, for kyrne skulle melkes, og de andre dyrene skulle ha mat og stell. Melken ble separert, og fløten ble solgt til byen. Skummetmelken fikk kalvene.

Det ble dyrket korn, både hvete, havre og bygg. Ole forteller at da han solgte sauene fikk han 1.500. dollar for dem. De pengene kjøpte  han seg Truck (lastebil) for. Med Trucken kjørte han varer for folk og tjente mye penger på det.

Det skulle gå hele 56. år før Ole som 73. åring flyttet tilbake til Norge. Bare avbrutt av 1. år i Norge fra 1922.– 1923. Ole flyttet da til sin søster i Brønnøysund. Kort tid etterpå ble hennes to barnebarn foreldreløse. Ole hadde da lovet faren til barna, på hans dødsleie, at han skulle hjelpe barna. Så i fellesskap greide de å skape et godt hjem.

Ole har nå i mange år bodd ved Sømna Alders og sykehjem, og han trives godt. Men ofte strømmer minnene på, og han lengter til Amerika. Et stort kart over U S A  pryder den ene veggen på rommet hans og det er satt strek under de stater og byer der han har levd og virket. Det v itner om at her bor en meget bereist person.
              

Det øverste bilde viser Ole som hilser på Kong Olav V, ved konge- besøket i 1988. En stor opplevelse for Ole. Det var i forbindelse med Landbruksuken at kongen også var innom Sømna Alders– og sykehjem.

Det nederste bilde viser Ole på besøk her i hagen min. Det var vanlig at jeg ba beboere på sykehjemmet hit i hageselskap om sommeren. Jeg serverte da bløtkake og vafler, som ble satt veldig pris på.