.

Dette er et intervju jeg hadde med Paul Tjønnøy.

            Av Hildbjørg Olaussen.          

                           Minner fra barndommens øy!

Paul Tjønnøy har et minne og en fortellerglede som få er forunt å ha. Da han ble bedt om å fortelle fra sin oppvekst i ”øyan” på godt og vondt, var det ikke nei i hans munn. Mange har sikkert lest hans utallige historier i BA, opp gjennom årene. Han hevder med rette at det er viktig å ta vare på, og ikke glemme de skikker og tradisjoner som var før i tiden. Den som ikke tar vare på sin fortid, han vet heller ikke hva nåtiden er.

Paul ble født på øya Tjønnøy den 23. mai 1910. Hans foreldre var Line Johansen og Hans Tjønnøy. Tjønnøy ligger like ved Sandværet, ved flo sjø er det bare så vidt en åpning for små båter. Ved flo sjø lekte barna på hver sin side, og bare ventet på fjøra.

Øyværingene hadde et godt sammensveiset samfunn, det gikk ikke an for et øyland å bli ustelt, for de var alle avhengige av hverandre. Paul forteller alvorlig at den rosen vil han gi de avdøde, at det aldri var gnisninger som skapte uvennskap. På Sandværet og Tjønnøy bodde det ca. 30. mennesker fordelt på 4. familier, da Paul vaks opp. Av den generasjonen er det bare Paul og broren, Kolbjørn, igjen. Øyene er for lengst fraflyttet, og bare husene og minnene er igjen.

Det var en evig kamp for livets eksistents, dag ut og dag inn, der ute i Øyan. Paul kan huske sin far når han kom fra sjøen med bakrommet fult av fisk. Da var han både glad og tilfreds, for ved å selge fisken ble det råd til å kjøpe mat. For det var ikke alltid de fikk spise seg mette, men det forhindret ikke at de hadde sin barndomsglede. Maten bestod mye av fisk og sild. Det hendte rett ofte at det kunne bli spekesild til middag, og sildsuppe med mye poteter i til kvelds. Spiste de tre skiver, ble det bare en om morgenen. Ble det en sjelden gang slaktet, delte naboene med hverandre. Det var en fornærmelse å by betaling. Var det dårlig vær, så de ikke kom seg på handel eller fiske, lånte de mat hos hverandre til alle var fri.

Paul gikk første året på skole i Sandværet. Så ble det omgangsskole, med tre ukers skolegang på Tjønnøy, så tre uker fri, og tre uker i Horsværet. Når de hadde skole på Tjønnøy, hadde Paul kort veg på skolen, da gikk han bare fra kjøkkenet til stua. De ukene det var skole på Tjønnøy, ble det ekstra mye strev for moren til Paul. Mange mennesker skulle ha mat. Selv var de syv stykker, så fire barn innkvartert fra Horsværet og så læreren. Den ene stuen var skolestue, i den andre stuen bodde læreren, som også hadde et loft. Selv hadde de  bare kjøkkenet å oppholde seg i. På loftet måtte barna ligge andføttes for å få plass. Elevene som skulle bo borte i tre uker, måtte utrustes med mat og klær. Det var poteter, tørrmat, spekesild og flatbrød. Sengeklær og gangklær måtte også være med. Det var nok ikke alltid så behagelig for et barn å dra den lange veien mellom Horsværet og Tjønnøy i åpen båt. Seilvinden kunne være hard og sjøskvetten stor, så de ble gjennombløte.

Fra Horsværet er Arne Horsvær eneste gjenlevende fra skoletiden. Det vennskapen  som oppsto  i barndommen ble et vennskap for hele livet. Barna ble i tidlig alder lært opp til å hjelpe til både ute og inne. De lærte å lage mat, vaske og sandstrø gulvene og ellers hjelpe til der det trengtes. Lekene sine laget barna selv og de ble både oppfinnsomme og dyktige.  

Det ble brukt en del torv til brensel. Torvet ble ført hjem i sekker i en seksring fra Hellbergøya, 2.km. unna. Men hovedsakelig ble det brukt favnved hentet med lystring (åttring) fra Bindal. Ellers var det rakved som ble benyttet. De fant de utroligste ting på rak. En gang fant de ei tønne  med druer, lagt ned i kork. Druene var helt fine, og til stor sensasjon og glede, da særlig for barna. Det måtte spares der det kunne spares. Parafinen for eksempel, var veldig kostbar.  Derfor var det vanlig på den tiden med skumringstime, man holdt da ”Skjømming”.  Da fikk trette hender hvile og en god fred senket seg over heimen.

 

Ærfuglen, ”ea og ekaillen” var både en trivelig og nyttig fugl for øyfolket. Opptil 300. ærfugl har det vært på det meste på Tjønnøy. Av dem kunne det være 70. i naustet, resten var det bygd hus til. Ea måtte ha ro, så katten ble satt i band og mor, Lina, var den som plukket (rekte) egg. Hun hadde på seg samme forkle (rekarforkle) og hodeplagg fra år til år. På det viset ble ikke ea redd henne. Eggene ble lagret i små kister. Dun ble renset fri for tang, og dette ble solgt på Tilremsmartnan. Sammen med salg av tørrfisk, ble det ei fin attåtnæring. Når de voksne kom hjem fra Tilremsmartnan vanket det martnansdrops og silkedrops til barna.  

I de store sildårene 1918-1919, var det mange sildverkere som låg i høyståle på Tjønnøy. Dette var kjempegreier for ungene, for det var noe utenom den vanlige hverdagen. Storparten av handelen ble tatt hos Qale, men det kunne også bli Viksjøen eller Berg. Det var mye etter hva slags vindretning det var. De hadde da kiste med seg for å ha matvarene i, og den måtte være vanntett.

Paul var 13. år da det ble bestemt at de skulle flytte heimen til Syvika i Mardal. De ukene rivingen av huset pågikk, hadde de matstellet på brygga, og de sov på lemmen. Skøyte med en åttring på slep, var lastet full av hustømmeret, en ku, en kalv og to sauer. Oppå lasten sto en kasse med høns og en hane som skreik og bar seg hele veien. Mor til Paul, satt i lag med kua for at hun skulle være i ro. Da de kom til Mardal, ble tømmeret lempet i sjøen i store dunger, og ble så slept i land med småbåt. De trivdes godt på sin nye heimplass og ble gode venner med folket i Mardal.

Mange vil vel hevde at det var et gledeløst liv de levde, der ute i øyan, uten luksus og stas, men de fant glede i det livet hadde å by på. Selv om det var et slit fra morgen til kveld, hadde de tid til hverandre og en stor takknemlighet og ærefrykt over livet. Så i våre dager har folk det materielt sett godt, og ingen behøver å ha for lite mat. Men det har nok også blitt tapt noe vesentlig og verdifult underveis, mener Paul Tjønnøy.

Paul Tjønnøy.

 

Tjønnøy, barndommensøy.

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

09.02 | 22:15

Hildbjørg,er det noen som har foto av Bernhof og Magda ?Det ville være trivelig å kunne

se et bilde av min onkel.

mh
Jan Eidsaa

...
09.10 | 18:41

Hei!
Jeg fant siden din i dag da jeg lette etter min slekt.
Takk for en meget fin historie!
Jeg er barnebarn av Jon Nielsen.

...
04.06 | 18:48

Hei Hildbjørg Aner overhode ikke hvordan jeg kom inn på denne bloggen din. Er KJEMPEIMPONERT over både deg og hagen din!

...
26.04 | 17:10

Hei!
Bare de rosene i sone 4. har jeg i kjelleren på vinteren, ca. 5-6 stk.
de fleste rosene jeg har er mer hardfør og kan greie seg ute.

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE