Noen glimt fra vår nære fortid.
Mye har forandret seg siden vi vaks opp, både på godt og vondt. Før besøkte man hverandre uten å ringe først, men nå må man vite om det passer slik. Hver har vist nok med seg selv. Mange har nok mistet gleden av å få noe, da man har lettere tilgang på mye. Men mister man gleden ved å få noe er man fattig.
Å ha innlagt vann i heimene var luksus før i tiden. Det var å bære vann i bøtter fra elver og oppkom. Ettervært som tiden gikk begynte folk å legge inn pumpe eller springvann. Det var et stort framskritt å slippe å bære vann. Vik vannverk kom ikke for mange år senere.
Mange ting som nå er en selvfølge, måtte man finne ut av selv. For eksempel ble det kokt såpe. Da brukte man talg, kautikksodda og salmiakk. Jeg husker at mor og Anna kokte såpe i lag. Det ble salmiakklukt av klærne. Vi brukte vaskebrett, så da var det å skure og gnikke. Men klærne ble da rene før i tiden også. Så husker jeg at vi laget potetmel. En stor stamp sto nedenfor kjøkkenvinduet. Skrelte poteter ble lagt i vann og etter en tid ble det potetmel. Mor og jeg brukte ofte poteten til å lage oss godsaker. Vi skrelte poteter som vi skar i skiver og så stekte vi skivene på ovnen.
Både før og under krigen ble det brukt sikori i kaffen, for å få mørkere farge. Mange kokte kaffen på gruen for å spare. Under krigen var det ikke kaffe å få tak i. Da fikk man kjøpe erstattningskaffe i poser på butikkene. Kaffen var da laget av brent korn og var veldig dårlig. Som kaffebrød ble det brukt mye tynning. Det ble også brukt jernkake, stekt i grue. Rundt 1900. tallet var det vanlig med grue, men etter hvert som tiden gikk ble det vedovn.
Å gå til de gamle med blomster var trivelig for en liten jente, de ble så glad og takknemmelig. Lina var en av dem, hun husket på meg da jeg skulle gifte meg. Hun ga meg litt myrte for å ha i håret. Det var nok for at jeg hadde gitt henne markblomster. Det var mye mer villblomster før enn det er nå. Det er vel fordi det ikke var kunstgjødsel da. Jeg lagde fine kranser av markblomster og la dem i vann så de skulle holde seg lenge. Mye aktiviteter fant man på selv og ble vel oppfinnsom og kreativ av det. Artig å tenke på alle de fine skjellene man fant i fjæra. De kunne brukes både til dyr i fjøsen og mye annet.
Her i Vik fikk vi elektrisk lys i 1949. Livet ble da mye enklere og mer lettvint. Men før vi fikk innlagt lys var det mest parafinlampe vi hadde til lys, men senere petromaks. Ser for meg far, når han tente på fjøstærna for å gå til fjøset. Mor melket og far togge og veske høyet til dyrene. Det var vanlig med skumringstime, da satt man og småpratet og slappet av. Det ble da spart på parafinen. Man prøvde å holde varmen i ovnen hele dagen, på det viset var torven fin. Torvet holdt lett på varmen i forhold til veden.
Etter hvert ble det kjøpt mikser, fryser og vaskemaskin, men det tok sin tid. I forhold til kronverdien var det dyrere da enn nå. Husker vi hadde en magasin komfyr, magasinet var varmt om morgenen. Vi kunne da koke kaffe på den og kjøkkenet var varmt og godt
Gjennom generasjoner har folk på Helgeland levd av kystfiske og småbruk. Naturen og livsvilkårene var harde og krevde mye både av mot og styrke av de som skulle livberge seg og overleve. De fleste menn var i Lofoten om vinteren. Kvinner passet hus og heim. Ofte var det en stor ungeflokk som krevde sitt. Det var ikke lett verken for han som var ute på havet eller hun som levde i angst for mannen. En beinhard kamp for tilværelsen.
Det var mest fisk og sild til hverdags og kjøtt eller kjøttkaker til søndags. Men mange forskjellige retter ble laget. Det var ferskfisk, lever og rogn. Fiskekaker, fiskeboller og sildkaker. Til søndagene kunne det bli Fårikål, småsteik, kjøttsuppe eller sådd. En rett som ble veldig godt likt av de fleste, var flakksild og nypoteter. Det ble som nå servert rømmegrøt ved mange anledninger. Sankthansaften må det være rømmegrøt, det er tradisjon. Men det er nå kjempegodt med eggedosis også.
Før folk fikk seg fryser var det vanlig å henge fisk til tørk. Den kunne henges rund eller flekkes og saltes 1. døgn. Vask den så og heng eller spikres på en vegg til den blir tørr. Må legges i bløt før koking, både den som er salt og den som er rund. Fin måte å gardere seg på hvis man er fisklaus. Denne måten er vanlig selv om man har fryser.
I slakterperioden om høsten ble kjøtt saltet og hengt til tørk. Dette for å bevare kjøttet da man ikke hadde fryser.
Det var naturalhusholdning ivertfall til krigen var slutt. Å ha egen potet og grønnsaker var en selvfølge. Det var ikke bare å dra til butikken for å handle det meste. Mest var det margarin, mel, sukker, kaffe og sirup som måtte kjøpes. Men etter hvert som tiden har gått, har butikkene alt vi trenger.
Dette var noen glimt fra de gode gamle dager, som ikke alltid var så bra, men stort sett likt for de fleste.
Til slutt noen ord som Tjønnøy sa i et intervju jeg hadde med han for noen år siden: Mange vil vel hevde at det var et gledeløst liv de levde, der ute i øyan, uten luksus og stas, men de fant glede i det livet hadde å by på. Selv om det var et slit fra morgen til kveld, hadde de tid til hverandre og en stor takknemlighet og ærefrykt over livet. Nå i våre dager har folk det materielt sett godt, og ingen behøver å få for lite mat. Men det har nok også blitt tapt noe vesentlig og verdifullt underveis.