Et intervju jeg hadde med Olav Olderbakk.

Det er en fin sommerdag. Vi fortøyer båten og går i land på Olderbakkan. Her er det stillheten som rår, ingen lyder fra mennesker og dyr, for stedet ligger øde og forlatt. Men det har ikke alltid vært slik. Her har det opp gjennom tidene, helt fra rundt 1600-tallet, bodd folk.

 

Olderbakkan ligger på ei strandlinje langs Olderbakkfjellet som er 536. meter høyt og grenser til Bindal. I øst ligger Innerbakkan, eller Olderbakkplassen, som ble utskilt som eget bruk i 1894, og grensen til Smevika. Folk som bodde på Olderbakkan var helt avhengig av sjøen for all sin ferdsel. Det kunne mange ganger være vanskelig, da havneforholdene er dårlige med sørvesten rett på. Da Ursfjorden ligger rett utfor stuedøra var heimefiske av stor betydning for å livnære seg.

 

Olav Olderbakk, som er født og oppvokst på Olderbakkan, bor nå på Sømna Alders– og sykehjem. Han har opplevd mye gjennom et langt liv, og forteller gjerne fra tiden som er gått. Foreldrene til Olav var Kristian Pedersen og Kristine Olsdatter, Storlia. Olav Birger som er født den 13. juni 1908, var den yngste av tre gutter, og var den som overtok bruket. Kristian, hans far, var en dyktig fisker og hadde både åttring og fembøring. Kristian var også med i kommunestyret. Når han hadde tid til det sydde han segl til folk i Ursfjord—

området. Olav hadde en god læremester i sin far, for han lærte tidlig å delta i arbeid både på sjø og land. Tidlig krøkes den som god krok skal bli.
 
 

 En gang var han nær på å miste liver i Vestfjorden. Det var mellom Værøy og fastlandet,  "Mosheinesstrømmen", han falt over bord av en brottsjø. Han sto på dekket og var opptatt med å løyse opp snøret på ei kavelhank. Det var sørvest stiv kuling og skøyta hadde full fart unna været. Da kom en brottsjø og feide han over bord. Det ble kasta ut kastline, som Olav fikk tak i. Med dyktige folk om bord, greide han å berge livet. Neste dag oppholdt han seg på land med å egne line. Han var ung og frisk og ble ikke forkjølt engang.Mor til Olav, Kristine, levde da, og sydde klær til barna.
 

Olav minnes søndagene, når været var fint, da dro fjordingene til kirka i Vik. Da var det rene valfarten av båter  fra Harangsfjord, Gaupen og Ursfjordområde. Båtene la til i Bindalsstøa.

og Ånvikberget. De fleste hadde startet tidlig hjemmefra, etter å ha gjort fjøset. Man seglet eller rodde, alt etter vindforholdene. Fra Olderbakkan til Ånvika brukte Olav cirka en time å ro med færing. Folk hadde med seg finstasen i kofferter eller ofte i en stor rund laup. Det ble da skiftet klær bakom naust eller bak busker og kratt. Maten hadde man i matkomme eller laup. Der fantes mye god mat, både brødskiver, lefser, vafler og kaffe. Man satte seg der det passet, på berget eller på stein og spiste. Så tok man fatt på turen til Vik. På den tiden var det   fullsatt kirke og  mange kjenninger å treffe. Etter preken ble nyheter lest opp av lensmannen på trappa til Peder Nilsen-huset. Det var mange som etterpå gikk til kafeen der Josefine og Lina regjerte. I det store og hele var dette ei avveksling fra hverdagsslitet. Etter krigen ble det slutt på mye av dette.
 

Olav var med i kommunestyret i flere perioder. Mange ganger var det strabasiøst å komme  seg på møtene, hvis været var dårlig. Når han skulle hjem til Olderbakkan var det ofte mørkt. Men han erindrer at han alltid greide å komme seg på møtene. Olav har opplevd to verdenskriger og har sett store forandringer i samfunnet. Han mener mye har blitt bedre for folk flest, men det har nok også gått tapt mye underveis. Man hadde sine håp og drømmer, da som nå, men var nok mer tilfreds med det lille man hadde.

 

Som fisker gjennom et langt liv vet Olav av mange gode fiskeplasser, og han er levende interessert i det yrket han har hatt. Han forteller at om sommeren var det en selvfølge å kaste ørretnot og også ørretgarn. Mye ørret ble solgt til Skjelsviksjøen. Men var ørreten under 30. cm., ble den ikke solgt, da ble den brukt til steikfisk. Før var det fritt frem å fiske ørret, men etter krigen kom det restriksjoner. Bare en kort periode om sommeren var det lov å sette garn, til det stort sett ble forbudt. Olav mener det er blitt alt for strengt. Når en gammel fisker ikke får hive ut et garn, da tar armodsdommen overhånd.

 På ”Seigrunn” mellom Ursholmen og Olderbakkan har det blitt tatt mye storsei opp gjennom årene. Det ble også fisket storsei på Årneseiin ved Kjørsvika. Mye uer og kveite ble det tatt ved Olderbakkan, der det er cirka 200 favner dypt. Olav forteller at han ofte dro til Remman i sildgarnan, for å hente agnsild. Hyse som hadde hengt i naustet noen dager, var også fin agn. Så ble det satt kveitua. Den beste plassen å sette kveitua, var mellom Gaupgaulen og Skauvikneset, ”Settå”.

Den største kveita Olav har fått var på 100. kilo, uten hode.  Det ble fisket både torsk, lyr og hyse. Det ble satt flyndregarn, og en gang fikk han 80. flyndrer på tre garn. Ellers var Olav, som de fleste fjordingene, på fiske i Gjeslingen og nordøyan. Var det vind kunne det gå fort av gårde med segl oppe. I stille vær var det å ty til årene.

1931. fikk Olav sin første motorbåt, og det var et enormt stort fremskritt. Hver høst bar det på Olderbakkfjellet for å leite etter molte. Ett år fant Olav 150. liter molte. Han gikk da flere turer. Hvor mye man kunne finne, var jo år om anna. Siste moltturen på fjellet var da han hadde fylt 80. år. Molte var, som det er nå, et ettertraktet bær. Det ble solgt en del og moltgraut ble også solgt. Ellers var det stas med vaffelkake med moltesyltetøy.  
Det er umåtelig interessant å høre Olav fortelle om sine turer i fjellheimen, alle de fine opplevelser han har hatt.
                                                                                                  

 

Det ble etter hvert tenkt på flytting, da det var tungvindt å være uten veiforbindelse. Barna, Roald, Karin og Håkon, måtte bo på internatskole på Hombornes og var i lange perioder borte fra hjemmet. Mange flyttet fra fjordene og øyene på 50-tallet og fikk et mer lettvint liv. Man ble tilgodesett av staten med et  visst pengebeløp.

Tømmer ble hogd på Olderbakkan, og dette skulle så slepes til det nye  bostedet, Frilstad. Olav forteller om en av turene som ikke gikk så bra. 40. stokker ble bundet sammen til en sloge. Med motorbåten skulle den slepes over til Frilstad. Men det var sørvest råk, og slogen løsnet, så stokkene dro hver sin vei. Et møysommelig arbeid var det å samle stokkene tilbake til Olderbakkan. Stokkene ble på nytt samlet til en sloge. Det gikk bra til slutt, men da hadde Olav strevet og slitt en hel dag, uten å ha tid til mat eller hvile. Tømmeret ble saget  på hustomten av Ragnar Storvik. Han brukte en gammel bilmotor, og det fungerte fint. Først ble det bygget fjøs, og endelig i 1954. kunne de flytte. Olav fikk leie en ekspedisjonspramme av Torghatt Selskapet. Prammen ble slept av motorbåten og dyra  ble fraktet på den. Huskeråd ble lastet  på motorbåten i flere turer. De leide et hus mens husbygginga pågikk. Olav hadde hjelp av Peder Grøttheim og de brukte et år på bygginga. Så kom den store dagen, da de kunne flytte inn i nytt hus. Det var en stor begivenhet for familien, og det ble ekstra julefeiring.
 

Årene gikk og etter hvert som de ble eldre, ble Nora plaget med sykdom. De bodde på Sømna Alders– og sykehjem den siste tiden Nora levde. Da Nora døde sommeren 1997., flyttet Olav hjem. Etter et fall, som resulterte i lårhalsbrudd, har Olav bodd på sykehjemmet. Høydepunktet i tilværelsen for han nå er å få besøk av barna. I helgene blir det av og til turer til hjemmet på Frilstad.

Etterhvert blir alle intervjuene lagt over fra den gamle til den nye hjemmesiden , som nå er i bruk.

Olav Olderbakk.

Olav og en av sønnene.

På besøk til slektninger i Ursfjorden.

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Kirsten Nicolaisen | Svar 19.12.2012 00.07

Et fantastisk intervju med en varm, ærlig og spennende person

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

09.02 | 22:15

Hildbjørg,er det noen som har foto av Bernhof og Magda ?Det ville være trivelig å kunne

se et bilde av min onkel.

mh
Jan Eidsaa

...
09.10 | 18:41

Hei!
Jeg fant siden din i dag da jeg lette etter min slekt.
Takk for en meget fin historie!
Jeg er barnebarn av Jon Nielsen.

...
04.06 | 18:48

Hei Hildbjørg Aner overhode ikke hvordan jeg kom inn på denne bloggen din. Er KJEMPEIMPONERT over både deg og hagen din!

...
26.04 | 17:10

Hei!
Bare de rosene i sone 4. har jeg i kjelleren på vinteren, ca. 5-6 stk.
de fleste rosene jeg har er mer hardfør og kan greie seg ute.

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE